Den unge mannen av Annie Ernaux (2022)

Oversatt til norsk av Henninge Margrethe Solberg.

Denne boka som knapt kan kalles en roman med sine utrolige 22 sider, gjorde meg noe skeptisk. "Å tyne de siste dråper ut"?, tenkte jeg. "Stor ståhei for lite?" Samt kritikker som "En liten, men veldig stor roman" (Madame Figaro), "På disse få, mettede sidene finner man alt som utgjør Annie Ernaux' storhet" (La Vie) og "Den unge mannen er en perfekt miniatyrroman" (Les Inrockuptibles). Jeg regnet halvveis med å være ferdig med boka før den hadde begynt.

Så feil kan man ta.

Annie Ernaux forteller om et kort og heftig forhold hun hadde til en 25 år gammel mann, da hun selv var 54. Dette er grunnhandlingen i boka, men boka er så mye, mye mer. Og nettopp dens korthet er alfa og omega for opplevelsen av den. Hadde den vært lengre eller lang, hadde den mistet mye av sin kraft. Det er denne kontrasten som gjør at boka går utover sine sider. Essensen i boka er tid. Og minner, men aller mest tid. For dette Ernaux opplever som 54-åring, har hun opplevd før som ungdom. Den unge mannen derimot, opplever dette for første gang. Likevel opplever de det samme.

Boka har et spekter og en dybde som går langt utover det som står skrevet. Det er som tiden ekspanderer og trekker seg sammen ettersom man leser, og det samme skjer - og dette er av det mesterlige med Ernaux; hun gjør det personlige universalt - hos leseren.

Dette er hennes absolutt korteste bok på norsk, men i min mening den største, kanskje sammen med Årene, men på en helt annen måte. Det er slikt som viser mesteren bak.