Ut av Ida Hegazi Høyer (2013)

Jeg-personen, gift med perfekte Andreas, sammen har de sønnen Emil. Hun jobber på en institusjon med mennesker med autisme og cerebral parese, han jobber med bistandsarbeid i Afrika. Livet er norsk, komfortabelt og behagelig. Fasaden er fin og bekjentskapene mange. Hva da når du snart oppløses innvendig av frustrasjon og kjedsomhet over dette perfekte livet du lever?

Brukerne på institusjonen spiller en større rolle i boka, som CC - Cerebral Clementine, som har cerebral parese, og Hugo, den voksne mannen som fortsatt krabber og spiser bananskall.

I parken ved jobben møter jeg-personen en dag Ulv, en mann som føles som en ulv, men rød termos og ro.

Denne boka rommer et stort sinne mot det konforme og klaustrofobiske livet jeg-personen føler hun har. Hun er sint, men prøver å holde alt innenfor rammene og grensene for akseptert oppførsel. Boka har en ulmende og aggressiv energi, og er et slags taust skrik - nei, heller mer et vræl - mot de satte rammene som et samfunn kan tre nedover hodene våre.