Caroline Albertine Minor - Velsignelser (2017)

Noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger jeg skal oppdage noe nytt innen litteratur, og ofte innenfor forholdsvis like bøker. Denne gangen skjedde det igjen. Enda en gang leser jeg en fortellerstemme jeg ikke har hørt før. Historier er stort sett forskjellige, så det forbauser meg ikke, men at forfattere klarer å skrive på en annerledes måte innen ganske samme format og oppbygning som andre historier, det blir jeg imponert over hver gang. For det er snakk om nyanser, formuleringer, setningsoppbygninger og hvordan og i hvilken rekkefølge ting fortelles. Caroline Albertine Minor har en fantastisk teft for språket, formuleringer som får en til å tenke, og smiler for seg selv for det er som om setningen eller avsnittet er oljet, det glir så lett, det er så velsmurt. På sitt beste får jeg assosiasjoner til James Salter og et par andre av writer's writer-ene.

Velsignelser er ei novellesamling bestående av sju noveller. Tre av dem (ikke i rekkefølge) snurrer rundt den samme hendelsen, men fra forskjellige involvertes synspunkt. De fire andre står alene.

Jeg synes novellene varierer noe i kvalitet - som de ofte gjør i novellesamlinger - men de holder alle likevel veldig høyt nivå. "Sorgens hage" var nok den som satte seg mest hos meg.
Alle novellene har en form for sorg i sentrum, men dette er ikke rett fram og opplagt. Man kommer tett innpå menneskene og deres sinns kriker og kroker.